La Reserva Sotogrande

Klasseanlegg på den spanske solkysten

Det fins mange flotte golfbaner og anlegg i Spania. Men ingen steder i steder i Spania en samling toppbaner som i området Sotogrande like ved Gibraltar.

Tekst Louis Røren, Foto La Reserva

Det var her golfeventyret på Costa del Sol eller, Costa del Golf om du vil, startet med etableringen av banen Real Club Sotogrande i 1964. Den amerikanske utvikleren av området var opplyst nok til å engasjere datidens fremste golfarkitekt, amerikaneren Robert Trent Jones Sr til å forestå oppgaven. Visstnok hans første i Europa etter 2. verdenskrig. Banen har holdt stand som en av de bedre banene i Europa helt til den senere tid, men er for tiden under kraftig oppgradering. Deretter ble Robert Trent Jones ansvarlig for utallige baneprosjekter i Spania, men også i det øvrige Europa. Hans ypperste verk på denne siden av Atlanterhavet må vel sies å være nabobanen til Sotogrande, Valderrama Golf Club. Den åpnet i 1974, og rangeres fortsatt av mange blant Europas absolutte topp baner.

Trent Jones disippel

Til å åpne et kontor i Europa og forestå utviklingen av Valderrama engasjerte Robert Trent Jones Sr en av sine disipler, Cabell B. Robinson, som også ble ansvarlig for flere av Trent Jones sine prosjekter i Spania og Europa forøvrig, totalt 25 baner i de 17 årene relasjonen varte. Baner som, La Canada, Los Naranjos med flere på Solkysten som tilegnes Robert Trent Jones Sr er faktisk Robinsons verk. Midt på åtti-tallet startet Cabell Robinson sin egen praksis med base i Spania, og har siden virket derfra med prosjekter i Portugal (Praia del Rey), Madeira (Palheiro), Kypros (Afrodite Hills), Marokko, Korsika (Sperone), Sardinia (Pevero)

Jeg har lenge vært oppmerksom på, og fan av, Robinsons egne baner, og har nå spilt de fleste, om ikke alle. Blant annet baner som Santana og Finca Cortesin i Spania samt de ovennevnte. Men den beste av samtlige tør jeg påstå er den jeg fikk gleden av å spille under et kort besøk på den spanske solkysten på vårparten 2016, nemlig La Reserva Sotogrande.

Flott anlegg

La Reserva Sotogrande åpnet i 2004 som et ambisiøst anlegg i klasse med den nærliggende Valderrama. Opprinnelig plan var å bygge to baner, den andre designet av José Maria Olazábal. Men denne ble lagt på is som følge av tregheten i markedet tidlig på 2000-tallet, og ligger formodentlig fortsatt der, om den ikke er smeltet fullstendig bort.

Ambisjonene blir umiddelbart klare i det jeg og min spillepartner kjører gjennom den storslåtte porten til anlegget, ja faktisk før. Her er noe av det flotteste jeg har sett av steinarbeider langs veier og blomsterbed, hele veien opp til det ikke mindre flotte klubbhuset, som vel må være blant de mest storslåtte i Europa. Ved innkjøringen til parkeringsplassen blir vi møtt av en stedlig representant som geleider oss til en ledig plass og tar hånd om golfbaggene. Deretter setter han oss i riktig retning mot klubbhuset for å ordne opp i formalia.

Så gjort, går vi ned en etasje, til caddymaster, der vi blir tildelt en buggy av siste årgang med state-of-the-art GPS system samt kjølekasse med vannflasker. Veien er kort til den enorme og ondulerte treningsgreenen, og derfra videre til driving rangen der ballene er stablet i pyramider – la meg si 30 i tallet.

En fornøyelse

Vi er ankommet i god tid før vårt avtalte utslag så vi får fin anledning til å varme opp, orientere oss og forberede runden. Det er få spillere rundt i området så jeg spør om anledning til å slå ut noe tidligere enn avtalt, men beklager; her er det 15 minutters startintervaller, derfor så få synlige spillere rundt første utslagssted. Da det endelig er vår tur ser vi at 3-ballen foran oss går av greenen 350 meter fremme. De ser vi igjen kun en gang til under hele runden, og det er på 12. hullet da en av dem kommer tilbake for å spille ny ball.

Banen åpenbarer sjenerøse fairwayer, super bunkring, noe ondulerte og store greenflater, noe opphøyde greener med «falske» foregreener som gjør det vanskelig å skåre om flagget står i forkant. Da det er god plass mellom hullene, og med romslige starttider, fortoner hele runden seg som om vi var de eneste der. Alle hullene en en fornøyelse å spille, vekslende som de er mellom lange og korte hull, både par5 hullene og par4 hullene veksler kraftig på lengden og gjør runden spesielt underholdende. Noe av det mest bemerkelsesverdige er at da vi kommer til det første par3 hullet finner vi ingen klosser på utslagsstedene (5 av dem). Vi velger oss en box, men idet vi skal slå kommer en marshall diskret ut av buskene og forteller oss at i dag ligger utslagsstedene der borte, på den andre siden av trærne. Der ligger det altså også 5 teesteder med tilsvarende lengder, men som gjør hullet til to fullstendig forskjellige spillopplevelser på grunn av innspillsvinkelen.

Det 18. hullet

Mitt eneste ankepunkt, siden jeg alltid er kritisk, er hull 18 som jeg i utgangspunktet anser som banens svakeste. Men etter flere vurderinger er jeg kommet til at hullet inneholder flere elementer som gjør at det som i utgangspunktet synes å være svakheter heller er subtile vanskeligheter lagt inn av arkitekten. Hullet er relativt kort med sine på 375/359/324/292 m (sort, hvit, gul og blå). Fairwayen går nedoverbakke, men til en ganske så opphøyd tverrstilt green, godt bevoktet av bunkere i hele forkant og et saftig runoff område på høyresiden av greenen som straffer deg godt om flagget skulle stå på denne siden, hvilket det gjør denne dagen.  Vi må begge nøye oss med bogeyer her, men er fornøyde med det. Spesielt siden hele opplevelsen av å spille her er så positiv. Lettølen i den diskret klubbhusbaren er et noe uverdig punktum for opplevelsen, men kjører man bil, så kjører man bil, også i Spania.

Verdt å vite

Smaker det, så koster det! Så også her. La Reserva er blant noen få utvalgte baner på solkysten som koster drøyt-€200 for en 18 hulls runde i høysesongen. www.golfsotogrande.com tel. +34 956785252